Der satt jeg og dømte meg bort i vanndampen, og da jeg skulle drikke var den nekjølt (pisselunket) og slettes ikke god. Dette var grunnen til at dette diktet ble til. Diktet har jeg skrevet om (endret på) i mange runder (omganger), det er ikke lett og bli fornøyd med små tekster som kan vendes og vris på i det uendelige. Her kan du høre eller lese siste versjon av diktet; Koppen mæ noge varmt i.
Koppen mæ noge varmt i.
Hu sede så fint å vente, mæ varme drikka i kåppen, di små ronne auene
fylle spent mæ, denn lystige dampen stige sakkt te vers, denn ska bara kjikka
litt øve kanten mæ fjelltåppen på, lydlaust virvl’an åpp or denn varma tjøddnå,
å varte fårrvandla te ett kjøligt teppe av pittesmåe dråba, slege så legge segg mjukt øve
aniskte, enn stiddle gråversdag. Tågås dråba dekke fjellsiå tett i tett, di
vente på fleire, i sitt siste ståpp, før ei raske tebagereiså i sinn kåpp, nårr
vattnets magiske reisa æ øve, sidd’u i stolen å søve.
Koppen med noe varmt i.
Hun sitter så fint og
venter, med varm drikke i koppen, de små runde øyene følger spent
med, den lystige dampen stiger sakte til værs, den skal bare kikke litt over
kanten med fjelltoppen på, lydløst virvler den opp av det varme tjernet og blir
forvandlet til et kjølig teppe av små dråper, slike som legger seg så
mykt over ansiktet. en stille gråværsdag. Tåkens dråper dekker fjellsiden
tett i tett, de venter på flere, i sitt siste stopp, før en rask tilbakereisen
i sin kopp, når vannets magiske reise er over, sitter hun i stolen og sover.
Siste endret 01..02.2016
B. Vigre
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar